Alt vi føler – må få et sted å gå

Har du noen gang kjent at kroppen føles tung uten at du helt vet hvorfor?
At du egentlig har det fint, men likevel bærer på en slags indre uro – en klump i magen, trykk i brystet eller en nakke som aldri helt slipper taket?

Det er ikke tilfeldig.
Det du kjenner, er kroppen som snakker.

Kroppen som dagbok

Alt vi opplever i livet – både små og store ting – setter spor i kroppen.
Følelser som ikke får komme helt ut, blir ikke borte. De finner et sted å bo.
Og det stedet, er kroppen vår.

Jeg liker å tenke på kroppen som en slags dagbok uten ord.
Den skriver ned alt vi går gjennom, også det vi ikke fikk snakket om, forstått eller bearbeidet.
Kroppen husker, selv når hodet har gått videre.

Noen ganger er det små, hverdagslige ting: stresset før jobb, følelsen av å ikke strekke til, små bekymringer som aldri får pause.
Andre ganger handler det om større ting – opplevelser som ble for mye, for fort, eller for lenge.
Alt dette er det vi kaller traumespor.

Traumer – store og små

Ordet traume kan høres voldsomt ut, men i virkeligheten handler det ikke bare om store, dramatiske hendelser.
Et traume er egentlig enhver opplevelse som var for mye for kroppen eller nervesystemet å håndtere i øyeblikket.

For én person kan det være en ulykke, et tap eller et sjokk.
For en annen kan det være mange små ting som har bygget seg opp over tid – å aldri bli hørt, å alltid måtte være sterk, å aldri få hvile.

Kroppen gjør da det den må for å beskytte oss:
Den holder pusten, spenner muskler, skrur på alarmen.

Og slik finner vi oss selv, år etter år, med kroppen i beredskap – selv om livet rundt oss egentlig er trygt.

Nervesystemet – kroppens alarmsystem

Nervesystemet vårt er laget for å beskytte oss.
Det reagerer lynraskt på alt som føles truende, og sender signaler til kroppen om å være klar.
Pusten går fortere, pulsen øker, og muskler spenner seg – klar til kamp eller flukt.

Problemet oppstår når systemet aldri får beskjed om at faren er over.
Når kroppen fortsetter å leve som om noe farlig kan skje når som helst – selv når vi bare sitter stille i sofaen.

Da blir vi slitne.
Vi får vondter, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og en følelse av å aldri helt lande.

Det er ikke fordi du er svak.
Det er fordi kroppen din har vært på vakt for lenge.

Kroppen prøver å hjelpe deg

Når du kjenner uro, smerte eller spenninger, er det ikke kroppen som «krangler med deg».
Det er kroppen som prøver å hjelpe deg å slippe taket i alt den har båret.

Den sier, på sitt eget språk:

“Jeg har båret lenge. Nå trenger jeg at du ser meg.”

Derfor er det ikke løsningen å kjempe imot kroppen – men å begynne å samarbeide med den.
Å lytte. Å gi den tid.

En liten refleksjon

Denne uka kan du øve deg på én ting:
Når du merker at kroppen reagerer – kanskje hjertet banker, skuldrene spenner seg, eller magen blir urolig –
stopp et øyeblikk og spør deg selv:

“Hva prøver kroppen min å fortelle meg nå?”

Ikke prøv å fikse det.
Bare legg merke til det.
Noen ganger er det nok til at kroppen puster litt friere.

💗💗

Vi bærer alle på våre historier.
Og kroppen er ikke problemet – den er kartet som viser oss hvor vi har vært.

Det vakre er at vi kan finne veien tilbake.

Kroppen er ikke fastlåst – den er levende og klok.

Den lengter etter trygghet, etter ro, etter å bli møtt med forståelse og vennlighet, slik at alt det den har båret på, kan begynne å slippe taket.

Gamle traumer kan heles. Nye rom kan åpne seg.